SI NEI TIL RUSKONTRAKT

Politiet ønsker at ungdommer skal inngå ruskontrakt eller ungdomskontrakt. Det bør de takke nei til. I en rapport fra KoRus Øst beskrives urinkontrollene som ufrivillige, invaderende og urimelig kontrollerende. Det er mange etiske og juridiske problemer med ordningen. Kontrollene utføres mens en voksen (ofte av motsatt kjønn) ser på. Dette er i strid med Helsedirektoratets retningslinjer, som stadfester at prøvene skal tas på en minst mulig krenkende måte.

Flere steder nekter helsesøstrene å samarbeide med politiet, noe som fører til at prøvene må tas ved private laboratorier. De er blant annet ukomfortable med å anmelde de som de skal «hjelpe» når de feiler en prøve. Mange får ikke annet enn en kort samtale på vei til toalettet. Kontroll fremstår som det sentrale – ikke å hjelpe.

Helsearbeidere i Bergen har sagt at ordningen ikke er reellt frivillig, da presset som utøves mot ungdommene er betydelig. Derfor ser man at det som ble solgt inn som frivillig ruskontrakt nå omtales som ungdomskontrakt av tilhengere av ordningen. Ruskontrakt er på mange måter en mer langvarig og strengere sanksjon enn et forelegg – den gjennomføres mot en gruppe som i mindre grad enn voksne er i stand til å forsvare seg selv.

Antakelig hadde man aldri godtatt et så inngripende tiltak, om det ikke ble hevdet at det var et frivillig hjelpetiltak. Det er vanskelig å se for seg at alle som blir tatt virkelig har et rusproblem, og man reagerer ikke tilsvarende overfor ungdom som drikker alkohol. FNs kontor for menneskerettigheter har anbefalt at man slutter å straffe mindreårige for narkotika og Verdens helseorganisasjon at man slutter med tvang og ufrivillige urinkontroller. Da er det et tilbakeskritt å bytte ut straffen med en annen kritikkverdig ordning, som i tillegg skjer med straff som ris bak speilet.

Vi er kjent med at noen ungdommer synes det er fint å kunne si til vennene sine at de går på urinprøver for å si nei når de blir tilbudt rusmidler, mens andre synes det er en krenkende ordning. Problemet er at det er umulig å vite hva de egentlig mener, så lenge presset mot dem er såpass stort. Man vet heller ikke om ruskontraktene virker, eller om ungdommene begynner å ruse seg igjen etter kontrakten er fullført.

Det er de mest ressurssvake som oftest ikke klarer å gjennomføre kontrakten. Da oppstår et rettssikkerhetsproblem, idet de får dobbel straff. I tillegg kan man aldri vite om en ungdom som går på ruskontrakt virkelig har sluttet med rusmidler; mange forsøker å lure urinprøvene ved å bruke farligere stoffer som ikke vises. Cannabis gir ikke overdose eller akutte skader, men kan påvises i mange uker; farligere rusmidler kan ofte bare påvises i noen dager eller ikke i det hele tatt.

Som en konsekvens av dette, bør foresatte og ungdommer si nei til ruskontrakt, og heller ta et forelegg. Om man allerede er på ruskontrakt, bør man avbryte den. Riksadvokaten er tydelige på at ungdom har lov til å foreta et selvstendig valg om å si nei. Vandelsanmerkningen byr ikke på problemer med innreise til USA, slik det blir hevdet, og for de aller fleste yrker og utdanninger som krever politiattest forsvinner den etter fem år. Om man virkelig har et rusproblem, finnes det frivillig hjelp å få andre steder. For eksempel hos Uteseksjonen i Oslo, Trondheim, Bergen eller Drammen, som har gode og frivillige tilbud for hasjavvenning, eller gjennom å be fastlegen om henvisning til psykolog.

Noen saker i mediene om ruskontrakt:

Denne nettsiden drives av Normal Norge, som jobber for fornuftig regulering av cannabis. Vi ønsker en lovgivning som begrenser tilgangen for mindreårige samtidig som man respekterer voksnes valg. Spørsmål? Ta kontakt på post@normalnorge.no.